Arkivert under: Forfattere
Forfatteren av “Inside Out” (og litt mer om Pink Floyd)
Man kjenner kanskje “gode gamle” Nick som trommeslageren i Pink Floyd, men mannen er så mye mer enn det. Som både hobbyracerbilsjåfør og forfatter, er Nick tydeligvis en mann av klasse og allsidighet. Jeg vet ikke om jeg skal plappre i vei om Nicks karriere som trommeslager, eller hans karriere som forfatter – ei helller hans “karriere” som racerbilsjåfør, men siden de to førstnevnte alternativene hittil så å si er bundet med cyanoacrylat, velger jeg det aller mest førstnevnte alternativet. Videre slenger jeg på litt fakta om Pink Floyd.
Mason har siden tidenes morgen – altså 50- og 60-tallet – vært en musiker. Mannen begynte selvfølgelig sine musikalske eventyr som trommeslager, men fikk fort en sans for mer “tonale” instrumenter – gitaren deriblant. Likevel som han ble presentert for andre instrumenter, holdt han seg til slagverket. Og dette tok ikke sted så lenge etter at Mason fikk stiftet seg et helt eget band. Noen stor suksess var derimot ikke denne gruppen, da man i hans andre bok – altså Inside Out - finner visuelle avspeilinger som viser at samtlige gitarister og bassister tydeligvis så seg nødt til å anvende tomme, påtegnede pappkartonger som “forsterkere”.
Men som alle andre barn, vokste Mason fra slikt ganske raskt. Man fikk seg ordentlig utstyr, etter å ha samlet den tidligste anerkjente Floyd-besetningen – inkludert managere og greier. Denne gruppa fikk seg et øvingslokale hos en snill husvert, og man hører om slikt som at de øvde inn oppimot hundre sanger. Spillejobber tok ofte sted på “UFO,” en i nåtid nedrevet nattklubb som enda er kjent for sin brukermasse, tidligere bestående av psykedeliske kvaliteter.
Etter å, i all hemmelighet for sine forldre, ha avsluttet sin arkitektutdannelse, satset Mason og mange av hans kollegaer nå for fullt på musikk. Veien var lang til deres blomstrende periode på midten av syttitallet; man kan vitne dette ved å se at deres første singel ble utgitt så tidlig som i 1967 – 6 år før deres store gjennombrudd. Man kan tenke seg fattigmannslivet besetningen måtte ha levd – og bortsett fra et tilfelle av mental sykdom, holdt hele gruppa seg sammen gjennom denne perioden.
Turbulente tider var i vente etter midten av syttitallet; mange band ble/blir tydeligvis fort revet i stykker etter et “gjennombrudd,” og etter ytterligere seks år var det “gode, gamle” Pink Floyd i all hovedsak oppløst. The Wall, som kom ut i denne perioden, vitner en diktator-liknende tilstand innen gruppa; tilnærmet alle komposisjonene på albumet var skrevet av èn person, og mange betrakter nesten The Wall som en slags soloskive. Mason unngikk dog – i motsetning til et av kjernemedlemmene – å få sparken, og satte i gang en konspirasjon resulterende i en gjenopprettelse av balansen i bandet, og avløsningen av denne gale diktatoren.
Pink Floyd var nå født på ny. Roger Waters – denne “gale diktatoren” – mente, i all enighet med mange mennesker i verden, at dette ikke var Pink Floyd lengre. Mange er enige; hører man på platene etter The Wall (og Final Cut), hører man sammen med fantastisk musikk, en mangel på et eller annet. Eventyret endte uansett i 2008 – med kun en “reunion” som inkluderte Waters; Floyds respekterte organist/pianist døde av kreft.
Arkivert under: Faglitteratur | Tags: Bokanmeldelse, Pink Floyd, Nick Mason, Inside Out
Inside Out – Nick Mason
Man skulle sett min lyst til å tømme fars lommebok, i det jeg trålet bokkildens nettsider på jakt etter “biografier” tilhørende det tidløst prominente kunstrock-bandet Pink Floyd. Mange gode kandidater stakk seg som antydet ut, samtidig som jeg visste at kun èn skulle havne i min favn. Og sannelig fant jeg ikke et verk skrevet av Pink Floyds egne trommeslager? Fint omslag var det også. Jeg bestilte.
For å kunne lese følgende tekst med full situasjonsbevissthet, må man på forhånd tale litt om Pink Floyd. Og Pink Floyd er i motsetning til manges meninger ikke èn person, men et helt vanlig, særegent progressivt rockeband med røtter i det klassiske syttitallet. Mange mener at lyden av Floyds komposisjoner er det som gir særpreg, og at selve komposisjonene ofte er meget enkle av seg. Tenk et litt mer musikkteoretisk avansert, oppaldret (til det “slappe”) AC/DC, fusjonert med audiofile effektfanatikere – og spektakulære lysshow. Det er også viktig å like Pink Floyd. Ikke bare generelt, men også om man planlegger å lese boka. Å donere denne til en gjeng moped-ridende, ignorante ungdommer på 16 år, med en samlet IQ på halvparten av slagvolumet hos den største “kjerringa” i gjengen, vil kanskje føre dem mot uante horisonter. Og har man egentlig ikke hørt om Pink Floyd, burde man også stå av fra å røre disse hellige skriftene. Man skal helst være tilhenger, eie (eller i mitt tilfelle: ha lyst på) minst tre t-skjorter som skildrer det aktuelle band, og like minst fire Floyd-sanger før man tenker på forenevnte handling. Men ser omslaget intressant ut, og du liker å lese, så anbefaler jeg deg å bestille boka omgående…
…for jeg liker den, ser man kanskje. Pink Floyd har siden åttende klasse gitt inntrykk på livet mitt; jeg husker spesielt den gangen The Wall (et av Floyds mest populærmusikalske suksessalbum) inspirerte en illusjon av en depresjon hos meg, vedvarende et par måneder. Og slikt gjengir Nick Mason (Pink Floyds trommeslager, og dermed bokas forfatter) med eleganse. Han vekker mine interesser i sitt band, og får meg til å føle meg som hjemme i gruppa. Mason begynner nok så merkelig; han tar oss med til “gruppas begynnelse” – nemlig det første ungdomsbandet han selv var med i. Her møter man kun ukjente ansikter, og man føler en slags savn etter Pink Floyds øvrige medlemmer. Men dette tas kjapt igjen av den utrolige fyldigheten forfatteren presenterer her; alt fra det Mason selv mener er Floyds røtter, til bandets oppløsning av dets mest anerkjente besetningsmikstur, og tilsynelatende frem til bokutgivelse, blir fortalt om – og det gjennom en god del britisk humor (knasktørr humor) og forfatterens egne synspunkter på saker og ting.
Boken teller så mange som 359 sider, og ligner mer på en bibel enn en enkel biografi av en “fortapt og glemt” musikalsk sammensvergelse. Sidene er dermed ikke bibelsidetykke; hele boka er faktisk omtrent like tykk som bibelen. Dette skyldes sannsynligvis en fantastisk givende samling av bilder (som altså krever – jeg kremter – en nogenlunde god kvalitet på sidepapiret), noe som trekker helhetsinntrykket opp noe utrolig. Å kunne lese så mye stoff om livet i et band er givende, men å til en viss grad kunne sanse dette visuelt i tillegg er nesten ren nytelse. Jeg undrer fortsatt hvordan Mason har fått tak i denne utallige samlingen med bilder. Men et lite trekk er kanskje det, at Mason som tidligere antydet baserer seg litt for mye på egne synspunkter. Man får vite lite om hvordan resten av de involverte i boka følte seg, og det blir noen ganger litt for mye førsteperspektiv fra forfatterens side for meg. En idè kunne kanskje være å i hvertfall vie et par sider til andre, og la noen andre overta forfatterpenna en stund. Dette savner jeg, og på denne grunn kan det hende at noen føler at dette blir en slags biografi av Masons liv innen Pink Floyd; ting blir kanskje litt subjektivt; noe Mason faktisk innrømmer selv.
Pink Floyd har uansett en fantastisk historie. Og det å kalle dette verket for en livsskildring av Pink Floyd blir kanskje, tross mine ord, like galt som å kalle dette en biografi som skildrer Nick Masons liv i nevnte band. Kunne likevel David Gilmour og Roger Waters skrive noe lignende, hadde jeg virkelig falt i ekstase; synspunkter fra ulike hold er viktig. Kanskje dette er noe man kan vente seg i nær fremtid?
-
Roger Waters
c/o Mark Fenwick Management
63 New Bond Street
London
W1A 3BS
UK
Send skarpe purrebrev med masse appeller om å mase på David, folkens. Så får man se.
Arkivert under: De godeste kunngjøringer
I fremtiden er det sannsynlig at man, på denne bloggen, vil finne kritikk på følgende bøker:
- Inside Out – Nick Mason
- Sult – Knut Hamsun
- Sværmere – Knut Hamsun
- Markens Grøde – Knut Hamsun
- Kadaver – Aleksander Nordaas
Anmeldt - Ikke Anmeldt
Arkivert under: Forfattere
Forfatteren av “Musikklære”
Finn Benestad er en norsk musikkforsker.
Årene 1965 til 1995 var Benestad professor i musikkvitenskap ved IUO. Han har skrevet en rekke bøker om musikk, foruten at han har vært en av redaktørene for Aschehougs musikkverk for grunnskolen. Størst innsats har Benestad gjort for Grieg og hans musikk. Fra 1980 hadde han hovedansvaret for utgivelsen av Edvard Griegs samlede verker i 20 bind, en serie som ble fullført i 1995.
Benestad er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det kgl danske Videnskabernes Selskab og Academia Europaea. I 1981 ble han tildelt den prestisjetunge Grieg-prisen.
- Sitert fra wikipedia.
Arkivert under: Faglitteratur | Tags: Musikk, Musikkteori, Musikklære, Bokanmeldelse, Finn Benestad
Musikklære – Finn Benestad
Har du noengang lurt på hvordan Terje Røthing fullførte den soloen? Sannsynligvis ikke, men Hendrix har man hørt om. Og de fleste har nok naturligvis lurt på hvordan hans soloer utføres på det evige gripebrett – denne boken er ikke for slike sprøsmål. Denne boken er for den nysgjerrige, halvdrevne halvmusikeren; en person som gjerne har klimpret, banket, blåst i eller slått på sitt instrument en stund.
Finn Benestad forklarer oss, gjennom relativt lettleste virkemidler og tekster, en synsvinkel på dagens vestlige musikk. Man får lest seg til viktige konsepter – byggeklosser – som trengs for å bygge opp en nødvendig forståelse som videre trengs for å drive med musikk på et seriøst plan.
Det som kan anses som et trekk ved denne boken, er at Benestad er for strukturert; en soveromsgitarist ville hatt store vanskeligheter med å gå gjennom denne boken alene, og ville sannsynligvis gitt opp etter et par halvtimer med lesning. Å bli kastet rett inn i et tilsynelatende ukjent system på kort tid kjenner vi alle resultatene av – tenk matematikktimer, barn. Og Benestad har tydeligvis ikke tatt hensyn til dette. Men for all del: Dette er en innledningsbok til musikkteori – et ganske komplisert system for utenforstående – og vil passe ypperlig i kombinasjon med en lærer e.l., noe som kan være en av grunnene for at denne boken anvendes på mange musikklinjer i det ganske land som læremateriale.
Faglig er boken stødig, og tar for seg alt man trenger å vite for å opprette en forståelse for dette systemet. Dette gjør at selve innholdet i boken gjør boken om til en ypperlig oppslagsbok for novise teorister; man finner t.o.m. et oppslagsverk vedr. musikkutrykk, symfoniorkesterets mange instrumenter, instrumentnavn på fem forskjellige språk o.s.v. i de bakerste sidene. Nyttig.
Ellers har boken fine illustrasjoner, noe som hjelper meget på. Tross alt er det lite bilder (sett bort fra de bakerste sidene), noe som er fint. Alt i alt en god bok for den som har oppnådd i hvertfall litt forståelse på forhånd, men altså ikke noe for den absolutte nybegynner. Her er det lite tabulatur.
Arkivert under: De godeste kunngjøringer
Hei, og velkommen til Øyvinds anmelderblogg, som i tråd med Kippermoen Ungdomsskoles elevanmelderordning skal servere deg med gode tips vedrørende litteratur. Dere som elsker fagbøker rundt grunnleggende og videre musikkteori, psykologiske romaner og andre fine skrifter, vil sannsynligvis slite ned dørstokken til min blogg hyppigst.
Jeg er forøvrig en tøff gutt/mann på 16 år, som er i ferd med å fullføre tiende klasse.
Ellers vil jeg etterhvert gi desperate niendeklassinger som allerede har begynt å planlegge sitt særemne om Knut Hamsun et sted å klippe fra. Husk å sende meg karakteren dere evt. får tilbake til “albinonegern [at] hotmail . com.” Da vil mine smilebånd sannsynligvis få muskelstrekk, mens merkelige lyder vil trenge seg gjennom min munnhule. De fleste andre typer henvendelser er selvfølgelig velkomne til denne nevnte adressen.
Ønsker man å kommentere, må man til enhver tid huske på at jeg må godkjenne kommentarforfatteren først. Etter at dette er gjort, er det fritt frem for å spamme seg inn i evigheten.
