Nick Mason

Nick Mason

mai 2, 2009, 7:50 pm
Filed under: Forfattere

Forfatteren av «Inside Out» (og litt mer om Pink Floyd)

Man kjenner kanskje «gode gamle» Nick som trommeslageren i Pink Floyd, men mannen er så mye mer enn det. Som både hobbyracerbilsjåfør og forfatter, er Nick tydeligvis en mann av klasse og allsidighet. Jeg vet ikke om jeg skal plappre i vei om Nicks karriere som trommeslager, eller hans karriere som forfatter – ei helller hans «karriere» som racerbilsjåfør, men siden de to førstnevnte alternativene hittil så å si er bundet med cyanoacrylat, velger jeg det aller mest førstnevnte alternativet. Videre slenger jeg på litt fakta om Pink Floyd.

Mason har siden tidenes morgen – altså 50- og 60-tallet – vært en musiker. Mannen begynte selvfølgelig sine musikalske eventyr som trommeslager, men fikk fort en sans for mer «tonale» instrumenter – gitaren deriblant. Likevel som han ble presentert for andre instrumenter, holdt han seg til slagverket. Og dette tok ikke sted så lenge etter at Mason fikk stiftet seg et helt eget band. Noen stor suksess var derimot ikke denne gruppen, da man i hans andre bok – altså Inside Out –  finner visuelle avspeilinger som viser at samtlige gitarister og bassister tydeligvis så seg nødt til å anvende tomme, påtegnede pappkartonger som «forsterkere».

Men som alle andre barn, vokste Mason fra slikt ganske raskt. Man fikk seg ordentlig utstyr, etter å ha samlet den tidligste anerkjente Floyd-besetningen – inkludert managere og greier. Denne gruppa fikk seg et øvingslokale hos en snill husvert, og man hører om slikt som at de øvde inn oppimot hundre sanger. Spillejobber tok ofte sted på «UFO,» en i nåtid nedrevet nattklubb som enda er kjent for sin brukermasse, tidligere bestående av psykedeliske kvaliteter.

Etter å, i all hemmelighet for sine forldre, ha avsluttet sin arkitektutdannelse, satset Mason og mange av hans kollegaer nå for fullt på musikk. Veien var lang til deres blomstrende periode på midten av syttitallet; man kan vitne dette ved å se at deres første singel ble utgitt så tidlig som i 1967 – 6 år før deres store gjennombrudd. Man kan tenke seg fattigmannslivet besetningen måtte ha levd – og bortsett fra et tilfelle av mental sykdom, holdt hele gruppa seg sammen gjennom denne perioden.

Turbulente tider var i vente etter midten av syttitallet; mange band ble/blir tydeligvis fort revet i stykker etter et «gjennombrudd,» og etter ytterligere seks år var det «gode, gamle» Pink Floyd i all hovedsak oppløst. The Wall, som kom ut i denne perioden, vitner en diktator-liknende tilstand innen gruppa; tilnærmet alle komposisjonene på albumet var skrevet av èn person, og mange betrakter nesten The Wall som en slags soloskive. Mason unngikk dog – i motsetning til et av kjernemedlemmene – å få sparken, og satte i gang en konspirasjon resulterende i en gjenopprettelse av balansen i bandet, og avløsningen av denne gale diktatoren.

Pink Floyd var nå født på ny. Roger Waters – denne «gale diktatoren» – mente, i all enighet med mange mennesker i verden, at dette ikke var Pink Floyd lengre. Mange er enige; hører man på platene etter The Wall (og Final Cut), hører man sammen med fantastisk musikk, en mangel på et eller annet. Eventyret endte uansett i 2008 – med kun en «reunion» som inkluderte Waters; Floyds respekterte organist/pianist døde av kreft.

2 kommentarer

2 kommentarer so far
Legg igjen en kommentar

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI